En bærekraftsstrategi for bedrifter avhenger av mange ulike omstendigheter, som påvirkes av hva slags bedrift man har og hva slags bransje man jobber i. Dette betyr at nødvendige tiltak vil bli ulike fra bedrift til bedrift og ikke minst på tvers av bransjer. Behov og muligheter kan derfor bli svært varierte, selv om økte krav til bærekraftsrapportering og endrede digitaliseringsprosesser vil spre seg til nesten en hver tenkelig bransje og kan innebære at mange bedrifter vil måtte endre sine forretningsmodeller i ulik grad.

Bærekraftig digitalisering (BD) er et mye brukt begrep og man kan lett tro at all digitalisering er bærekraftig. Slik er det dessverre ikke. I stedet kan man si at det er snakk om å utvikle digitale løsninger og tjenester som reduserer klimagassutslipp og som baserer seg på fornybare ressurser. Med digitalisering menes enhver bruk av teknologi til å fornye, forenkle og forbedre eksisterende løsninger, enten det er snakk om manuelle- eller tekniske prosesser som kan forbedres.

Vi er særlig opptatt av hvordan man kan gjøre IT-prosesser mer bærekraftige ved å benytte den nyeste teknologien til dette. For å konkretisere denne problemstillingen, har vi tatt utgangspunkt i en case med en tenkt IT-bedrift for å forstå de ulike utfordringer man står opp imot når det gjelder bærekraftig digitalisering. I tilknytning til casen, utformer vi en test som skal forsøke å gi svar på om en GPT-4 basert app vil kunne bidra til å hjelpe bedrifter med å utforme en bærekraftsstrategi.

Dagens fokus på digitaliseringsprosesser er stort og ofte med en forestilling om at alt som kan digitaliseres, skal digitaliseres. Fordelene med digitaliseringen er så markante, gevinsten så høy, fordelene så mange, at det har vært lite diskusjon rundt eventuelle implikasjoner, med tanke på hvilken enorm samfunnsendring det medfører for alle.

Dette gjelder ikke minst i offentlige etater, som driver forvaltningstjenester som vi alle er avhengige av. Det er først og fremst digitaliseringen av kommunikasjonstjenestene i det offentlige som får betydning for brukerne. Mens det for folk flest er en kjempefordel å kunne kommunisere digitalt med offentlige etater, er det også omstendigheter hvor det ikke oppleves like praktisk og hensiktsmessig.

I fjor kunne man lese saken om «Michael» som ble funnet død i en blokkleilighet på Oslos østkant etter å ha ligget død i ni år.

Den direkte årsaken til at dødsfallet ikke ble oppdaget før, var at han levde et liv i isolasjon. Han hadde egne barn, men ønsket ikke kontakt med hverken dem eller naboene, kommer det frem i saken.  

Det blir mange refleksjoner rundt en slik sak og mye kan sies om årsakene til at et levd liv kan ende slik. Mannen, om enn han er anonym, hadde nok aldri sett for seg at hans utgang fra livet skulle ende på en slik måte. Saken fikk mye oppmerksomhet med 815 000 klikk hos NRK i løpet av få dager. At det går hele ni år før det blir oppdaget, er spesielt og medfører mange spørsmål rundt hvordan det kunne skje.

Chatbots og digitale dialogtjenester er i en rivende utvikling og det kan være vanskelig å følge med. Forskningsartikler, tidsskrifter og fagbøker på dette området har vokst enormt i omfang de siste årene.

Selv om norskspråklige kognitive chatbots og digitale samtaletjenester fremdeles har en vei å gå før de kan implementeres innenfor ulike fagområder, så vil teknologisk og språklig utvikling medføre at de kommer til å bli avanserte nok til å fungere innenfor komplekse språkområder også på norsk. Et slikt område kan godt bli i form av terapeutiske samtaletjenester.

Woebot, en engelskspråklig chatbot, du kan snakke med om litt av hvert.

Norge er et av verdens mest digitaliserte land. Kun 3% av betalingene skjer kontant (Norges Bank rapport 2020). Hele 4,3 millioner har bank-ID. Digitaliseringen har pågått siden 90-tallet og majoriteten av befolkningen har utviklet kompetanse i tråd med den digitale utviklingen og har data og mobilutstyr som gjør at de effektivt håndterer all kommunikasjon med offentlige tjenester og fikser andre private gjøremål via digitale kanaler.

I offentlige digitale strategier og utviklingsprosesser forutsettes det at alle innbyggere i Norge har nødvendig kompetanse og tilgang til digitale verktøy for å kommunisere med det offentlige. Men for dem som mangler digital kompetanse og/ eller ikke har tilgang på internett og digitale verktøy, er hverdagen blitt vanskeligere. Dette er svært uheldig ettersom hensikten med digitaliseringen er å gjøre hverdagen lettere for alle.

I forrige blogginnlegg fortalte vi om prosessen med datamaterialet til Vennen.ai. Her slo vi fast at godt og korrekt språk er viktig når tekstmaterialet skal brukes til maskinlæring.

Da vi gikk i gang med prosessen å utvikle en chatbot på norsk, var det ganske usikkert om dette var mulig å få til. Ønsket var å utvikle en chatbot som kan snakke litt om «alt». Vi kjente ikke til andre som har klart dette på norsk, og det gjør vi fortsatt ikke, selv om det har skjedd en utvikling siden vi startet, blant annet innenfor bedrifts-chatboter.

Digitalisering av offentlige tjenester har vært et viktig mål i Norge i mange år. Mens mange private bedrifter er langt fremme med digitalisering er det store forskjeller på hvor langt man er kommet med digitaliseringen i det offentlige. De siste måneders coronanedstengning har medført økt digitalisering på flere områder, ikke minst i form av en generell bevisstgjøring rundt digitaliseringens positive muligheter.

Mens ingen kan tvinge noen til å være på Facebook, er der i dag mange digitale tjenester man føler seg samfunnsmessig forpliktet til å bruke, selv om det fremdeles er frivillig å skaffe seg digital bank-id for å få betalt regningene i nettbanken og levert selvangivelsen. Men det blir oppfordret til at man skal levere selvangivelsen digitalt, og forventet at man kan navigere seg rundt i digitale systemer i kommunikasjon med det offentlige.