Den digitale borgers forpliktelse i samfunnet – hva innebærer det?

Mens ingen kan tvinge noen til å være på Facebook heldigvis, er der i dag mange digitale tjenester man føler seg samfunnsmessig forpliktet til å bruke, selv om det fremdeles er frivillig å skaffe seg digital bank-id for å få betalt regningene i nettbanken og levert selvangivelsen. Men det blir oppfordret til at man skal levere selvangivelsen digitalt, og forventet at man kan navigere seg rundt i digitale systemer i kommunikasjon med det offentlige.

Ikke alle synes dette er like enkelt, særlig når kunstig intelligens, roboter, sensorer og innsamling av persondata får større innpass på flere og flere områder. For å kunne følge med og ta del i utviklingen på brukernivå, må noen grunnleggende forutsetninger være til stede, og det kan være lett å ta disse forutsetningene som en selvfølge fordi de fleste nordmenn er ekstremt privilegerte i Norge. Inntektsnivået er bra nok for de fleste, tilgangen på elektroniske forbrukerutstyr er god. Tilgangen til datakompetanse har for de fleste vært overkommelig fordi datateknologien har sneket seg inn over tid og fått vokse med befolkningen over flere ti-år. Også de fleste eldre mennesker har tilegnet seg god nok datakompetanse fordi de selv har tatt grep. Koronasituasjonen har demonstrert hvor viktig det er at man har denne kompetansen, når både jobb, private forpliktelser og interesser skal foretas digitalt.

Det er derfor lett å glemme at det allikevel finnes folk der ute i rike Norge som ikke har alle disse fortreffelige mulighetene til å henge med i den digitale utviklingen. Enten det er økonomiske årsaker eller praktiske forutsetninger elle simpelthen mangel på interesse. Derfor må man spørre seg, i hvilken grad kan det kreves at man som samfunnsborger er digitalt tilgjengelig? Hva hvis man ikke vil henge med fordi man mangler interessen? Noen bosetter seg langt unna nettopp for å ha en distanse til byene, informasjonssamfunnet og det som kjennetegner den vestlige moderniteteten. Disse blir det ikke færre av i fremtiden ettersom klimautfordringene vil eskalere, er min påstand.

Kanskje har man gode grunner til at man ikke kan tilegne seg kompetanse, for eksempel fordi man ikke har råd til å skaffe seg utstyret som kreves. Det holder ikke i dag å sitte på en eldre pc og mobil, fordi sikkerheten fort blir utdatert og apper og innlogginger ikke alltid fungerer uten den siste utgaven av nettleser og operativsystem. Like avhengig er man av at nettverk fungerer. Selv om nett-tilgangen er godt utbygget i Norge, finnes det fremdeles mange steder hvor dekning er dårlig eller ikke-eksisterende. Den digitale tilstanden på skolene er også svært varierende. Mens noen skoler har overskudd av datautstyr, er der andre skoler som mangler utstyr og nettverkskapasitet eller har foreldet utstyr.

Det er heller ikke sikkert at alle intellektuelt mestrer å følge med i den teknologiske utviklingen, som eskalerer så raskt at også utdannede teknologiinteresserte må holde fokus for å være oppdatert.
Et eksempel på at selv mange folk sliter med å følge med er nettopp den situasjonen vi nå befinner oss i, hvor Google, Facebook og Microsoft forer egen pengebinge med inntektene fra våre private data.

Ettersom omfanget av teknologien eskalerer vil det kreve mer av oss alle, på områder vi ikke riktig klarer å forutse med mindre man er teknologiekspert. Men det er sannsynlig at det også vil kreve av hver av oss, at vi må bli flinkere til å passe på sikkerheten rundt vårt eget utstyr, fordi risikoen ved å bli hacket er større jo mer private data vi sprer om oss med. Enten det gjelder risikoen for å bli frastjålet ens identitet eller få pc’en kryptert av hackere. Mens vi i mange ti-år har stolt på at firewall og virus-programvare håndterer sikkerheten, vil wifi-baserte sensorer og IoT-gadgets medføre at vi mister oversikten over hvor angrepet kommer fra og hvordan vi skal stoppe det. Man har to alternativer; enten redusere antallet tekniske gadgets man omgir seg med, eller man må øke egen kompetanse om hvordan man sikrer eget utstyr.

Så lenge man selv velger hvilke tekniske dippedutter man omgir seg med, er det kun ens eget ansvar. Inspirert av den teknologiske utviklingen rundt Smittestopp-appen, hvor norske myndigheter har lagt  føringer for at alle skal laste ned denne appen, kan man på sikt se for seg at det kan innføres krav om tilsvarende, tekniske bærbare enheter som av sikkerhetsårsaker krever tilpasset kompetanse for brukerne. Finnes det noen grenser for hva man kan forvente at man som samfunnsborger skal kunne akseptere at man skal måtte tilegne seg av ny kompetanse i et samfunn? Hvor er det frie valget?

Hvor teknisk må det bli før man som borger bør få gratis opplæring og kompetanse fra det offentlige? Kanskje er det denne tankegangen som har resultert i gratiskurset Elements of AI, som opprinnelig er et finsk-basert kurs, som senere er blitt oversatt til flere språk. Kurset er fritt å ta for alle som vil lære mer om kunstig intelligens og man får et kursbevis når man har fullført.

Ettersom kunstig intelligens-basert teknologi er så integrert i mange av de tjenestene vi bruker til vanlig, er det en god ide å skaffe seg kompetansen som gir mulighet for å være en mer kritisk og bevisst bruker av digitale tjenester. Samtidig kan man også blir mer positivt innstilt til mulighetene som kunstig intelligens kan medføre, når den brukes riktig. Kanskje åpner det opp en interesse for teknologi du ikke visste du hadde?

Kunstig intelligens omhandler så mye annet enn bare teknologi, at det fort skaper engasjement hos folk som ikke egentlig er teknologiinteresserte. Kunstig intelligens etterligner hvordan den menneskelige hjernen er bygget opp, så når man leser om prinsippene for nevrale nettverk som kunstig intelligens bygger på, forstår man plutselig mye mer om hvordan hjernen er bygget opp og hvilke forutsetninger den har for å lære nye ting ved å gjenskape nye nevroner og nerveceller. Det kan ellers godt anbefales å lese en bok om hjernen, ettersom forskernes oppfatning av hjernen har endret seg radikalt de siste årene. Hvis du fremdeles tror at du bare bruker ti prosent av hjernen din eller at hjernecellene dør hvis man drikker alkohol, har du noen gledelige overraskelser i vente. (Dog; alkohol er ikke bra for hjernen!)

Andre spennende områder man stifter bekjentskap med når vi snakker om kunstig intelligens er Big Data. Dette er et helt fagområde i seg selv og innebærer så mange utfordringer av varierende karakter at man kan snakke herfra og til sin dødsdag om det. Både Google og Facebook er nok enig i dette, for det er i stor grad Big Data de har tjent pengene sine på. I tillegg er det nok også etter hvert en del som ser for seg at det skal medføre deres død, men det er vel heller tvilsomt. Allikevel er det de etiske prinsippene som gjør Big Data til et så spennende område, nemlig at man må tenke etikk, personvern, rettferdighet og medmenneskelighet inn i bearbeidingsprosessene med dataene. Det var det Google og Facebook glemte.

For det første, hvis dataene baserer seg på mennesker, må man forholde seg til personvernreglene. Og hva slags type bruk av disse dataene har vi i vente i fremtiden? Enorme mengder persondata og data relatert til menneskelige aktiviteter er samlet inn over så mange år at her kan det komme mye forskjellig ut. Det er veldig spennende å følge med på. Kanskje blir det svært nyttige tjenester? Eller det kan ta en retning som er fullstendig uakseptabel. Eller kanskje kommer det ingenting, nå som så mange etterhvert har øynene rettet mot Big Tech’s langvarige datainnsamling.

For hvordan reagerer vi mennesker når data om oss selv blir mikset til en suppe vi ikke vet hva innebærer og hva brukes til?

En annen stor utfordring med Big Data er at man fort gjenskaper de samme ulikhetene og urettferdighetsaspektene når man bearbeider datamengder, som vi mennesker har hatt tradisjon for å være dårlige på i virkelighetens verden, som for eksempel å behandle alle mennesker likt uavhengig av kjønn, etnisitet, seksualitet, tro osv.

Urettferdige algoritmer har man sett så mange eksempler på etter hvert, at det er usikkert om det overhodet er mulig å få rettferdige algoritmer som er blottet for disse utfordringene i datasettet. Dette kan man lese mer om i blogginnlegget Fairness – alfa og omega for en chatbot.

Det er med andre ord svært spennende tider vi lever i. Men det krever altså enorm teknologisk kompetanse, ikke bare fra eksperter slik det alltid har vært, men alle må i en eller annen utstrekning bli ekspert for sitt eget teknologiske ‘space’, hvis man ønsker å sikre seg mot uønskede situasjoner som id-tyveri, hacking eller om man vil ha oversikt over hvordan egne persondata flyter eller hva som skjer bak tjenestene og sensorene som sitter i enhetene man bruker. Eller for å være på forkant med helt nye problemstillinger ingen tidligere har tenkt på.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s