Har du kontroll på ditt digitale liv?

I fjor kunne man lese saken om «Michael» som ble funnet død i en blokkleilighet på Oslos østkant etter å ha ligget død i ni år.

Den direkte årsaken til at dødsfallet ikke ble oppdaget før, var at han levde et liv i isolasjon. Han hadde egne barn, men ønsket ikke kontakt med hverken dem eller naboene, kommer det frem i saken.  

Det blir mange refleksjoner rundt en slik sak og mye kan sies om årsakene til at et levd liv kan ende slik. Mannen, om enn han er anonym, hadde nok aldri sett for seg at hans utgang fra livet skulle ende på en slik måte. Saken fikk mye oppmerksomhet med 815 000 klikk hos NRK i løpet av få dager. At det går hele ni år før det blir oppdaget, er spesielt og medfører mange spørsmål rundt hvordan det kunne skje.

Mellom 2013 og 2017 var det 140 personer i Oslo som døde alene og ble liggende mer enn en uke.
I 2021 var det 31 døde personer i Oslo, Asker og Bærum som først ble funnet etter en uke. Omtrent hver uke blir politiet kontaktet på grunn av enslige personer som er funnet døde i hjemmet sitt.
I 2021 bodde over en million mennesker i Norge alene. Det er dermed naturlig at noen dør alene, men som oftest vil det raskt oppdages av pårørende.

I sakene det er blitt skrevet om, ser det ut til at det i hvert enkelt tilfelle finnes konkrete årsaker til at vedkommende ikke ble oppdaget. Det handler om selvvalgt isolasjon, ofte grunnet i psykiske årsaker eller rusmisbruk. Ofte bor de det gjelder i store blokker, med mange naboer. Det handler om naboer som aldri får muligheten til å oppdage at noe er galt, fordi utenfra ser alt normalt ut. Men man leser også om saker der naboer aktivt har gått inn for å undersøke og melde fra, men hvor de ikke blir hørt og hvor det tar lang tid før noe blir gjort.

I saken med «Michael» ble det konkludert at systemene rundt håndteringen av mannens regninger, utbetalinger og plikter overfor det offentlige, hadde blitt så automatisert at det var årsaken til at man ikke oppdaget at mannen var død. Det var ingen steder i de digitale prosessene, hvor det ble fanget opp at mannen ikke lengre var i livet.

Pensjonen ble utbetalt automatisk og regninger ble trukket fra pensjonskonto. Post ble sendt i retur når postkassen ikke ble tømt. I utgangspunktet burde en full postkasse fått noen til å stusse. Men utskiftinger av postbud gjennom årene, kombinert med at mange glemmer å melde flytting, kan være mulige årsaker til at dette ikke ble undersøkt nærmere.

I 2018 stopper NAV pensjonen, fordi de ikke får kontakt med «Michael». Her skjer det noe som er rart. Selv om NAV stopper pensjonen, fortsetter regningene å bli betalt med pensjonen. Hvordan kan den ene instansen i NAV stoppe pensjonen, mens den andre instansen fortsetter å betale regningene? Det er nok her det burde vært oppdaget. Slik fortsetter «Michael» å eksistere digitalt selv om han for lengst er død.

Når dødsfallet omsider ble oppdaget var det fordi vaktmesteren i blokka trengte adgang til leiligheten hans. Var det ikke for vaktmesteren, kunne «Michael» ha fortsatt å leve digitalt i enda flere år.

Det kan se ut til at ens digitale eksistens kan fortsette i det uendelige med mindre det er manuelle prosesser som settes inn. Hvordan unngår man at ens digitale eksistens overkjører virkeligheten?


Når livet leves alene

Men før man ser på utfordringer relatert til digitale prosesser, må vi se på årsakene til hvorfor noen isolerer seg. For en vesentlig årsak til at «Michael» endte slik, er de valg han selv tok mens han var i livet.

Det antas at psykiske problemer ofte er årsaken til isolasjon i mange av disse tilfellene. For noen er det nettopp isolasjon som gjør at livet blir utholdelig. Men det som først var et frivillig valg, kan etter hvert bli en selvpåført tvang. Eller motsatt. Begynner man å nøste i et levd liv, vil man nok ofte avsløre et ønske om at ting skulle vært annerledes.

Sett fra et psykologisk perspektiv regnes isolasjon som et symptom på depresjon og angst. Det kan være et resultat av tidligere opplevelser med avvisning eller frykt for avvisning. Det kan også være knyttet til rusmisbruk og skammen dette påfører en.
Derfor blir spørsmålet i denne sammenheng også, hvordan man skaper et samfunn som i større grad tar hånd om og oppdager menneskers problemer mens de lever? Som gir mennesker med livsutfordringer mulighet for reparasjon før det er for sent, før de ender i selvmedisinering som rusmisbruk og isolasjon.

Det er også relevant å spørre om digitaliseringen i seg selv kan medføre at noen isolerer seg.

Hva gjør det med ens psyke, når man ikke henger med i den digitale samfunnsutviklingen? Dette kan det være vanskelig å sette seg inn i for oss som er komfortable brukere av teknologi. Dagens eldre vokste opp i et samfunn, hvor all sosial kontakt foregikk direkte mellom mennesker. Hvis man ikke kunne møtes, tok man en telefon. Når alle rundt en ser ut til å beherske teknologiutviklingen, og man selv ikke henger med, er man et skritt nærmere isolasjon. Dermed kan det starte en destruktiv sirkel av utenforskap, isolasjon og psykiske utfordringer for noen.

Isolasjon og ensomhet kan alle aldersgrupper rammes av. Har man sosial angst, kan man oppleve digitalisering som en hjelp, fordi man slipper å oppsøke ubehagelige situasjoner. Men på sikt vil isolasjonen øke angsten slik at det potensielt blir en ond spiral. 

Man kan altså konkludere at årsakene til at folk isoleres og noen ganger dør alene uten at det blir oppdaget, veldig ofte er et resultat av utfordringer de møtte mens de levde. Vi må som samfunn bli bedre til å passe på hverandre, både som enkeltpersoner og som samfunn.
Folk flest har fått kjenne på isolasjonens kår under koronaen. Kanskje kan nettopp koronapandemien være omdreiningsfaktoren som skaper større bevissthet omkring dette. Også de som isolerer seg, har et behov for å bli sett.

Ikke all isolasjon bunner i psykiske utfordringer. Noen mennesker bor isolert mot sin vilje. Det er forutsetningen for å få bo der de trives, i bygda de har vokst opp eller i den boligen de har arvet eller investert i.

Fraflytningen mange steder medfører store problemer for dem som gjerne vil fortsette å bo der de alltid har bodd. Når noen flytter, flytter flere. Butikker, servicetilbud og transportmuligheter blir lagt ned. Brått har man en eskalerende, nedadgående spiral som ender med at kun de mest standhaftige blir igjen. Når en ektefelle går bort, ender den gjenlevende i ufrivillig isolasjon.

Hva skal være den digitale dødmannsknappen som varsler den dagen noe skjer?


Ensomhet – et samfunnsproblem

Flere mennesker er mer ensomme enn noensinne. Også ensomhet er forbundet med skam. I boken «Ensomhetens århundre» (2020) påstår økonomen Noreena Hertz at vi lever i det mest ensomme århundre noensinne. Selv om koronasituasjonen har vært en vesentlig årsak til økt ensomhetsfølelse nettopp mens boken ble skrevet, argumenterer hun for at samfunnet utvikler seg i en retning, hvor ensomhet åpenbarer seg på seg stadig flere områder. Det er snakk om en strukturell ensomhet, like mye som en ensomhet som bare rammer de få.

Dessverre er det i stor grad digitaliseringen som medvirker til denne utviklingen, fordi den medfører at vi distanserer oss fra hverandre. Vi lever våre liv bak skjermer, smarttelefoner og nettbaserte medier. Selv om sosiale medier kan være en fin måte å holde kontakt med andre mennesker på, medfører algoritmene og hvordan tjenesten er konstruert, at de også har en negativ effekt og for mange kan forsterke opplevelsen av ensomhet.

Digitaliseringen medfører at flere enn før har jobber hvor de blir overvåket eller må levere på slike krav at de ikke har tid til å snakke med sine kolleger. Amazon er et eksempel på dette. Delingsøkonomien som leverer tjenester gjennom digitale løsninger, som AirBnb, Uber og Foodora, er andre eksempler. Svært nyttige tjenester for mange, men det forutsetter at de ansatte som jobber i denne type tjenester, blir ivaretatt på en skikkelig måte. Mange flere eksempler blir nevnt i boken, på hvordan digitaliseringen i samfunnet splitter opp sosiale strukturer mellom mennesker og styrker risikoen for ensomhet og isolasjon.


Det aldersvennlige samfunn

Norge får flere og flere eldre mennesker. I 2060 vil andelen personer over 70 år være 21 prosent. I 2022 er der over en million nordmenn som mottar alderspensjon. Blant de over 80 år er det drøyt 111000 som bor alene og drøyt 70 prosent av disse bor i Oslo.

I det offentlige jobbes det med flere reformer hvor det handler om å tilpasse fremtidens samfunn til den kommende eldreboomen. Reformen vektlegger betydningen av at dagens eldre er aktive mennesker som vil være en ressurs i samfunnet. Kommende generasjoner av eldre har høy utdanning og god helse, som kan bidra på mange måter, som skal ha muligheten til å jobbe inn i pensjonsalderen om det er det de ønsker. Eventuelt engasjere seg i frivillig arbeid.

Det blir lagt vekt på at man tar ansvar for egen alderdom. Informasjonskampanjen Planleggelitt.no fokuserer på betydningen av at man selv planlegger de praktiske omstendigheter rundt det å bli gammel. Lege og førstelektor ved Universitet i Sør-Øst Norge, Ole Petter Hjelle, presiserer betydningen av å opprettholde sosiale nettverk: 

«At det å ha gode sosiale relasjoner er viktigere enn den positive effekten du får av både trening og sunt kosthold til sammen, er kanskje ikke noe så mange er klar over.»

Men selv om mange eldre vil kunne defineres ut fra ovenstående, så vil noen bli rammet av sykdom og demens. Over 100 000 lever med demens i dag, og man forventer at tallet vil øke betraktelig fremover. Ikke alle mennesker klarer å være like ressurssterke. For noen vil et vanskelig liv sette spor.

Det er dessuten en konstant utfordring at utviklingen går så raskt at den som var fremme i digitaliseringens sko i 2022, ikke nødvendigvis er det i 2060. Da vil det være nye former for teknologiske krav som skaper nye former for forventning til kompetanse.


Hva er formålet med digitaliseringen i offentlig sektor?

«Digitalisering av offentlig sektor skal gi en enklere hverdag for innbyggere, næringsliv og frivillig sektor gjennom bedre tjenester, mer effektiv ressursbruk i offentlige virksomheter og legge til rette for produktivitetsøkning i samfunnet.»1

Mye ved digitaliseringen er positivt, både sett gjennom et forvaltningsperspektiv og et brukerperspektiv. Digitaliseringen i det offentlige er en prosess som har vært i gang svært lenge. Mens noen områder er ferdigstilt for lengst, er andre områder så vidt påbegynt eller kan være preget av utviklingsmessige barnesykdommer fremdeles. Allikevel er dette ulike områder som skal fungere sømløst sammen. Dette er utfordringer som det jobbes svært aktivt med nå.

Ifølge Digitaliseringsdirektoratet jobbes det med mange konkrete innsatsområder. Et svært positivt fokusområde er at man har brukeren i sentrum. I tillegg har man fokus på sammenhengende tjenester og felles digitale økosystemer. Til sammen er dette konkrete tiltak som vil gjøre hverdagen lettere for borgerne fordi prosessene blir mer effektive, samtidig som det skaper bedre gjennomsiktighet.

For å få gjennomført dette, kreves det økt deling av data på tvers av de ulike etatene, næringslivspartnere og organisasjoner. Dagens juridiske regelverk er ikke tilpasset digitaliseringen og må først utredes og oppdateres. Når alle disse endringene er på plass, er det grunn til å tro at man får et godt fundament for velfungerende digitalisering som skal komme alle til gode. Akkurat som det er spesifisert i formålet.

Hvis man er interessert i å lese mer om hvordan det offentlige digitaliseres, kan det anbefales å lese om dette på Digitaliseringsdirektoratets nettsider, Digdir.no. Det er svært interessant og beskriver ganske inngående de ulike deler av digitaliseringen og ikke minst kompleksiteten det krever, når mange systemer skal inngå i et økosystem.


Viktig med eierskap til egen digital profil

Ikke alle har like god innsikt i hvilke data som eksisterer om seg selv i offentlige systemer og andre registre/ databaser. På hvilke nettsteder får man tilgang til dataene? Er informasjonen korrekt? Hva hvis det er feil eller manglende informasjon? Dette kan være en utfordring for alle, uavhengig av digitalt kjennskap, fordi antall registre, systemer og tjenester er omfattende og knyttet opp mot ulike typer data som omfatter ens liv, helse, eiendom og økonomi osv.

Når data deles på tvers av tjenester og kanskje også danner grunnlaget for kunstig intelligens-baserte beregninger, kan det bli desto viktigere å ha kjennskap til hvordan ens egne data inngår i et større samspill.

For de som mangler eierskap til dataene blir det mer utfordrende, men fordi offentlige registre og systemer stort sett er pålitelige, vil det ofte forløpe uten problemer. Men hvis en feil skjer, blir det vanskelig. Mennesker med digitalt eierskap til egne data, vil lettere oppdage hvis noe er feil.

Et grelt eksempel på at feil kan skje, er Jakob som i juni 2021 ble registrert død. En lege hadde tastet feil personnummer i det nye elektroniske meldesystemet hvor døde personer registreres. I løpet av få dager ble alle hans digitale tilganger slettet. En observant bankfunksjonær oppdaget feilen da Jakobs bankkort ikke lengre fungerte.

Jakob måtte selv ta jobben med å gjenopprette alle tilganger, bestille nye bankkort, førerkort osv. Det skulle vise seg å bli ekstra vanskelig fordi offentlige instanser ikke uten videre ville akseptere at Jakob fremdeles var i live!
Også seks andre personnummer er blitt tastet feil, men for fem av dem ble feilen oppdaget så raskt at det ikke fikk praktiske konsekvenser. Dette demonstrerer effektiviteten i digitale økosystemer.

En annen utfordring med digitaliseringen er at det kan oppstå et digitalt parallellunivers hvor man risikerer at noen stoler mer på digitale data enn på de faktaopplysningene som brukeren oppgir, når data ikke samsvarer.


Er manuelle sjekkpunkter nødvendig i digitale prosesser?

Det er uklart om årsaken til at «Michaels» dødsfall ikke ble oppdaget, er et resultat av effektiv digitalisering eller om det er et eksempel på det motsatte, nemlig systemer som ikke snakket så godt sammen. Dette får man ikke innsikt i, fordi NAV naturlig nok ikke kan kommentere enkeltsaker. Det blir garantert foretatt nødvendige justeringer for å unngå at det skjer igjen, i den grad det er mulig.

Felles digitale økosystemer øker sjansen for at det ikke vil skje igjen, men helt sikker kan man ikke være. Fordi det handler om tilfeldige omstendigheter til den avdøde og de individuelle digitale prosessene som gjelder for vedkommende.

Men dette handler ikke bare om «Michaels» tragiske skjebne, men om hvordan vi sørger for at digitaliseringen oppfyller de rette formålene. Selv om man forsøker å ta høyde for alle eventualiteter når man digitaliserer offentlig sektor, er det sannsynlig at det vil dukke opp nye utfordringer man ikke klarer å forutse.

Det kan med fordel legges inn funksjoner hvor man inni mellom må bekrefte eierskap til de opplysninger det offentlige har om en. Ikke bare får den offentlige instansen en bekreftelse på at man leser de dataene som er oppført, men man får også innsikt i de dataene som foreligger og kan bekrefte eller avkrefte at de stemmer. 

Man må skape tilknytning mellom ens fysiske og digitale liv.

Når man logger inn i nettbanken, må man bekrefte epostadresse og boligadresse. Tidligere måtte selvangivelsen godkjennes manuelt før innsendelse. Fordi de fleste leverer selvangivelse, kunne dette være en nyttig felles referanse for bekreftelse. Dog er det nok ikke alle som ønsker seg tilbake til å godkjenne selvangivelsen manuelt.

En annen mulighet er å ta i bruk smarte, velferdsteknologiske hjelpemidler som kan tilpasses ulike manuelle behov og settes opp etter brukerens eget ønske eller etter andre preferanser.
Hensikten er å skape tilknytning mellom ens fysiske og digitale liv. Det sikrer mot feil data, det kan også minimere risiko for id-tyveri og det begrenser muligheten for å være digitalt i livet etter sin død.