I dag, den 11. februar er det Safer Internet day, en dag som først og fremst handler om sikkerhet i digitale kanaler for barn og unge. Medietilsynet har i denne anledning et seminar som gir en status over barns og unges mediebruk i 2020. Statusen er også beskrivende for hvordan vi alle bruker nettbaserte medier og hvilke utfordringer vi står overfor.

Da Internett så dagens lys på 90-tallet var det i stor grad opplevelsen av frihet til å browse og gjøre hva man ville, som gjorde Internett så populært. Her kunne man finne informasjon om nesten alt, det var gratis og ingen andre visste hva man søkte etter eller hva man gjorde. Det var glede over å kunne dykke ned i sære temaer og frihet til å henge på nett så lenge man ønsket, kun begrenset av betalingsviljen for å ringe opp via et fordums 56k modem med sin karakteristiske ringelyd. Akk, det var tider det.
Deretter ble det bare bedre en stund, med større informasjonsmengder, bedre brukervennlighet og lettere navigering, med logisk struktur på innholdet, hvor ambisjonen var at en konkret handling skulle gjennomføres med så få klikk som mulig. Det ble noen frydefulle år med fri og lovlig nedlastning av filmer, musikk og software før holdninger og lover ble endret som gjorde det uetisk og kriminelt.

Etter hvert økte kommersialiseringen. Flere og flere nettsider fikk blinkende reklamebannere av mer eller mindre seriøs karakter og man lærte å passe seg for popups, adware og malware som kunne lure seg inn på pc’en via forunderlige bakveier. Parallelt med at reklamebannere og annonseprodukter vokste i typer og omfang, lærte man seg å leve med og ikke minst neglisjere det kommersielle innholdet for å kunne fortsette å fokusere på det verdifulle innholdet, – informasjon, fakta, artikler, produkttester, nyheter eller hva man nå var på jakt etter.

Shoppingsidene eskalerte etterhvert, hvilket gjorde det til en egen hobby å kjøpe alle mulige varer online, med god bistand fra pristjenester som Pricerunner og Prisjakt. Men antallet av falske shoppingsider økte og krevde at selv hardbarka nettshoppere fikk noe å bryne seg på, etter hvert som falske shoppingsider mer og mer tok form som profesjonelle nettbutikker.

Med Ebay fikk man en tjeneste som kunne besørge de fleste shoppingbehov på rimeligste vis. Det var ikke det produkt man ikke kunne grave frem fra en eller annen fjern avkrok, gjerne et ukjent sted i Kina eller via en amerikansk spesialistbutikk.  Og som toppen av lykke, til en svært gunstig pris. Et produkt som alternativt ville kostet det firdobbelte her hjemme.
Etter hvert ble det en del av opplevelsen å finne annonser for produktet man allerede hadde kjøpt, hvilket bare medførte at annonsene ble en bekreftelse på at man allerede hadde gjort et godt kjøp.

Den omfattende innsamlingen av persondata til annonsører og annonsenettverk er dog bare en del av datainnsamlingen som har foregått de siste årene. Da Google lanserte søkemotoren i 1998 var det prinsipper som kvalitet, god relevans og brukervennlig navigasjon som stod i fokus, noe mottoet «Don’t be evil» understøttet. Etter hvert som selskapet eskalerte organisatorisk, kommersielt og i tjenesteomfang, må det på et tidspunkt blitt klart for dem at mottoet ikke lengre stod i samsvar med deres forretningsstrategi. Kanskje var det en erkjennelse som vokste i tråd med den økte bevisstheten rundt hvor verdifulle mengder persondata de samlet inn og hvordan denne kunne utnyttes.

De fleste forstår at en nettbasert tjeneste må tjene penger for å drives, og at dette medfører annonsering. Men den totale datamengden og detaljgraden i hva som blir samlet inn, og hvordan denne blir solgt og delt videre i annonsenettverkene, er det ikke en selvfølge at alle aksepterer. Her må man dog skille mellom nødvendige cookies og cookies relatert til annonsering.

Totalt sett har det medført at en del nettbrukere tar forholdsregler og endrer sine innstillinger. De installerer plugins i nettleserne for å hindre nettsider fra å samle inn data og vise annonser, hvilket gir negative kommersielle resultater for nettbaserte tjenester.

Dessverre har også de nye personvernreglene rundt bruken av cookies på hvert enkelt nettsted, medført at det er blitt mindre oversiktlig og mer komplisert å navigere på Internett. Reglene sier at hvert nettsted skal informere brukerne om hvordan de benytter cookies på sine sider, men hvordan dette gjøres er ikke standardisert. Dermed må man som bruker klikke seg inn på innstillingene, for å finne ut hva man godkjenner. Mens noen nettsteder kun har markert de nødvendigste cookies i innstillingene på forhånd, har andre forhåndsgodkjent at alle blir markert når man klikker godkjent.

Det er svært få som orker å gjennomgå disse innstillingene manuelt for hver enkelt side, ergo betyr det at mange blir manipulert til å godta annonsecookies for å kunne få adgang til innholdet på siden. Noen nettaktører gjør også et stort nummer ut av lange redegjørelser om datainnsamling og hva denne brukes til, vel vitende om at mange ikke orker å lese lange komplekse formuleringer når de kun har et konkret informasjonsbehov der og da.

Seriøse nettsteder som ønsker å beholde brukerne sine, burde vurdere å ta et større ansvar for hva slags type annonser de serverer brukerne sine og hvordan de formidler informasjon om dette temaet. Mer standardisering og en lenke til cookie-innstillinger uten at disse tar over hele skjermen, ville gjøre det langt mer oversiktlig og brukervennlig. At mange nettstedseiere er mer avhengig av annonser på nettsidene enn andre forklarer nok hvorfor mange nettsteder forsøker å lure brukerne til å godta hele rekken av cookies, men måten de gjør det på er så intrikat noen ganger at man kan argumentere for at de forsøker å omgå personvernreglene.

Også utviklingen innenfor søkemotoroptimalisering har vært med til å påvirke kvalitetsopplevelsen på Internett. Hver dag kjempes en innbitt kamp mellom søketjenester og nettsideprodusenter om plasseringen i søkeresultatene. Google forbedrer algoritmene kontinuerlig for å kunne gi en god og relevant rangering i søket, mens de ulike nettsideaktørene og SEO-eksperter forsøker å manipulere dem slik at akkurat deres nettside kommer øverst i Google’s søkeresultat.

Dessverre ser man oftere og oftere at søkeresultatet fylles opp med verdiløst innhold som Google’s algoritmer ikke klarer å luke ut. Dette gjelder for eksempel automatisk oversatte sider som forsøker å gi faktabasert informasjon om et emne. Oppbygningen av nettsidene er profesjonelle, og derfor rankes de høyt, men kvaliteten og verdien av teksten er i beste fall middelmådig og fremstår sjeldent som pålitelig, ikke minst fordi automatisk oversetting fremdeles ikke resulterer i et godt språk.

Fordi Google og mange andre internettaktører i mange år har tilpasset sine tjenester etter personaliseringsprinsipper av typen «Vi vet hva du er ute etter», har dette medført at det noen ganger er vanskelig å finne det man er på jakt etter. For eksempel er det nesten umulig å gjøre søk relatert til andre land ut fra forhåndsgitte kriterier man måtte ha, fordi det er umulig å sette andre lokasjoner enn landet du befinner deg i, i Google. Google har besluttet at jeg kun ønsker søkeresultater med utgangspunkt i eget land, selv om jeg søker på andre språk. I en global verden burde dette være mer fleksibelt.
En avgrensning til domene-endelse gir ikke samme søkeresultat og medfører at det er umulig eller i hvert fall krever endringer i mer avanserte innstillinger for å finne det man er på jakt etter. Slik var det ikke før, hvor man som bruker var eksperten i søkeprosessen.

Etterhvert har utviklingen medført at Internett i større grad er blitt en overvåknings-kanal mer enn en informasjonskanal. Man er ikke lengre en informasjonsjeger på Internett som uhindret kan jakte på den informasjonen man leter etter. Nå blir man selv oppsporet, jaktet på og nedlagt som et annet vilt i form av at data om ens aktiviteter på internett blir registrert og solgt videre.
Ved å gjemme bort personverninnstillingene i komplekse menyer, går innstillingene under radaren hos mange. Manglende forklaringer rundt hva innstillingene innebærer og betydningen det innebærer å endre dem, er en viktig årsak til at datainnsamlingen har fått det omfang det har idag.

Hadde folk flest hatt teknisk kompetanse til å forstå hva som skjer og hvilke muligheter som foreligger for overvåkning og datafangst via Internett idag, er det stor sjanse for at vi aldri hadde vært hvor vi er i dag. Gjennom Edward Snowdens avsløringer om NSA’s overvåkning ble det klart at det ikke finnes noen grenser for hva som er teknologisk mulig når det kommer til overvåkning gjennom digitale kanaler som Internett, smarttelefoner og fiberkabler. Når man også vet at mange myndigheter og private selskaper er villig til å omgå lover og regler for å samle inn data, så snakker vi om en Digital Wild West, som kun kan kontrolleres av åpenhet og bevisstgjøring i befolkningen.

Nøyaktig når det anarkistiske Internettet gikk over til å bli en overvåkningskanal er vanskelig å si. Det har skjedd gradvis og årsakene er selvfølgelig også enda flere enn de ovenfor nevnte. For oss som har jobbet med søk på Internett i mange år, så man tendensene allerede for mange år siden, mens det først er de siste årene at Datatilsynet og Forbrukerrådet har kommet med rapporter som dokumenterer dette, mens bevisstgjøring i EU omsider har medført i den nye personvernforordningen.

Oppløftende er det også at mannen som av mange regnes som Internettets far, Tim Berners-Lee, har utformet noen kjerneverdier som skal «fikse» Internett. Prosjektet har tittelen Contract for the Web. Kjerneverdiene, som man ønsker at på sikt skal bli en global standard, skal sørge for at personvern blir ivaretatt, at alle har adgang til Internett også i fremtiden og at hatytringer, diskriminering, falske nyheter og svindel blir stoppet. Det gir igjen håp om en lysere Internett-fremtid.