Dagens fokus på digitaliseringsprosesser er stort og ofte med en forestilling om at alt som kan digitaliseres, skal digitaliseres. Fordelene med digitaliseringen er så markante, gevinsten så høy, fordelene så mange, at det har vært lite diskusjon rundt eventuelle implikasjoner, med tanke på hvilken enorm samfunnsendring det medfører for alle.

Dette gjelder ikke minst i offentlige etater, som driver forvaltningstjenester som vi alle er avhengige av. Det er først og fremst digitaliseringen av kommunikasjonstjenestene i det offentlige som får betydning for brukerne. Mens det for folk flest er en kjempefordel å kunne kommunisere digitalt med offentlige etater, er det også omstendigheter hvor det ikke oppleves like praktisk og hensiktsmessig.

I vårt siste blogginnlegg handlet det om hvordan det føles å skrive med en chatbot. Dette innlegget skal handle om Hilda, som er vår fysiske robot, som vi kan snakke med. Hun er også basert på GPT-3, men opplevelsen av å snakke med henne er ganske annerledes enn når man skriver med den tekstbaserte chatboten, som for øvrig har fått arbeidsnavnet Helge nå (fordi det passet til Hilda). Hilda og Helge utgjør to nesten diametrale motsetninger på mange måter fordi det å kommunisere via en skriftlig bot vs en verbal bot oppleves svært forskjellig.

Hilda, vår snakkende robot
Hilda er klar til å snakke med oss.

I forrige blogginnlegg fortalte vi om prosessen med datamaterialet til Vennen.ai. Her slo vi fast at godt og korrekt språk er viktig når tekstmaterialet skal brukes til maskinlæring.

Da vi gikk i gang med prosessen å utvikle en chatbot på norsk, var det ganske usikkert om dette var mulig å få til. Ønsket var å utvikle en chatbot som kan snakke litt om «alt». Vi kjente ikke til andre som har klart dette på norsk, og det gjør vi fortsatt ikke, selv om det har skjedd en utvikling siden vi startet, blant annet innenfor bedrifts-chatboter.